Og farlig er det jo---- at en venn skal uttale seg om en annen venns produkt.....
"Kan han det? Er han nøytral nok? Blir det blanding av roller?"
Jeg overlater den dommen til leseren og til andre som har sett filmen....
Filmen tar for seg en gutt på 18 som er skuespiller, men som sliter med emosjonelle problemstillinger og det å "come of age"....
Det slår meg at gutten raskt blir satt på medikamenter..... Som i virkeligheten..... Jeg har jobbet med barn og ungdom med spesielle behov siden 1987 og spørsmålet mitt har lenge vært - "hvorfor kan ikke skole og helsepersonell INFORMERE at det å komme i puberteten er et helvete og et virvar av følelser, inntrykk og redsel?"
Tallrike ungdommer har erfart og VIL erfare dette, men HVORFOR kan man ikke veilede og fortelle hva som vil komme?
Er medikamenter løsningen? Å bli enda mere tåkelagt?
Jeg glemmer aldri at et tilfelle - jeg fulgte opp en tenåring på ungdomsskolen ... han hadde problemer i hjemmet...... så ble han sendt til utredning---- etter en rekke uker kommer han tilbake, medisinert, totalt tåkelagt og med en diagnose som alle vi rundt ham stilte oss ytterst forundret til.
Plutselig hadde han ikke problemer med foreldrene.... det var ikke grensesetting.... det var HAN som var problematikken.... og han var "psykotisk....."
Plutselig begynte han å si til meg "Psykologen har sagt at jeg tenner og blir gæren om den fotballen kommer for nærme"(vi satt og så en kamp).
Han som hadde vært så rolig og verbal, ble til en medisinert brannfakkel.... En fare for andre....
INGOGNITIV(2012) av Marius Sørvik, minner meg om denne saken....
På meg er protagonisten en ung gutt med problemer rundt seg.... Man kan si at filmen ikke er ferdigsydd - at den er et virvar av scener som ikke henger sammen...
Men nettopp HER er det at denne filmen blir viktig:
Den er laget av en 18-åring - OM en 18-åring----- Ingen vet bedre om hvordan er 18-åring er enn han som lever midt oppe i det!
Hvor mange andre 18-åringer har laget en film om dette tema eller spillefilm i det hele tatt?
Når godt voksne lager film om tematikken, blir det ofte en forherligelse eller syting om svunnen tid...
INKOGNITIV er ingen av delene, men et edruelig collage av en ung gutts kamp for verdighet, selvstendighet og selvrealisering....
Mathias Augestad Ambjør har blitt Marius Sørviks talsmann i denne filmen... Han er farlig lik sin regissør til tider og han viser et skuespillertalent som absolutt det burde bli tappet mer av.
"Markus"(Mathias) får "veiledning" i alle retninger, men det demrer for ham at han selv må finne løsningene på hvordan han skal leve livet sitt....
Som 18-åring har han ikke lett for å se hvordan livet og alle scenene i det henger sammer.....
Han ser ingen kontunuitet - ingen lange linjer som gjør at han får en oppklaring eller forståelse på hvordan hans verden henger - eller burde - henge sammen....
Det er HER Marius Sørvik seirer da han viser dette for seeren...
Han tvinger oss til å bevitne herlige tablåer som alene er vakre... "Men hvor er begynnelsen? Hvor er avslutningen?"
"Hva var meningen med scenen?"
Ja hva ER meningen med livets mange scener?
Jo vi setter dem sammen - også ser vi at - jo - dette - det er DETTE som er livet.....
Livet er full av overraskelsesmomenter og en skal ha tunga rett i munnen for å takle det....
Etter mange år får Mennesket erfaring, roer seg ned og vet at - jo - livet går videre....
Men dette er historien om en gutt på 18... som ikke har den erfaringen.... som har voksenpersoner rundt seg som heller ikke helt takler livets mange scener....
Så han overlates til seg selv og sine egne tanker...
FLOTT gjort Marius! Flott at du viser så mye av deg selv så nakent og ekte....
Og stor takk til Mathias Augestad Ambjør - som til de grader makter å vise sin regissørs hensikt - og gir "Markus" kjøtt og blod!
