søndag 30. desember 2012

INKOGNITIV(2012) - en anmeldelse

Så fikk jeg sett din andre spillefilm Marius.....


Og farlig er det jo---- at en venn skal uttale seg om en annen venns produkt.....

"Kan han det? Er han nøytral nok? Blir det blanding av roller?"

Jeg overlater den dommen til leseren og til andre som har sett filmen....


Filmen tar for seg en gutt på 18 som er skuespiller, men som sliter med emosjonelle problemstillinger og det å "come of age"....


Det slår meg at gutten raskt blir satt på medikamenter..... Som i virkeligheten.....  Jeg har jobbet med barn og ungdom med spesielle behov siden 1987 og spørsmålet mitt har lenge vært - "hvorfor kan ikke skole og helsepersonell INFORMERE at det å komme i puberteten er et helvete og et virvar av følelser, inntrykk og redsel?"

Tallrike ungdommer har erfart og VIL erfare dette, men HVORFOR kan man ikke veilede og fortelle hva som vil komme?

Er medikamenter løsningen? Å bli enda mere tåkelagt?

Jeg glemmer aldri at et tilfelle - jeg fulgte opp en tenåring på ungdomsskolen ... han hadde problemer i hjemmet...... så ble han sendt til utredning----  etter en rekke uker kommer han tilbake, medisinert, totalt tåkelagt og med en diagnose som alle vi rundt ham stilte oss ytterst forundret til.

Plutselig hadde han ikke problemer med foreldrene.... det var ikke grensesetting.... det var HAN som var problematikken.... og han var "psykotisk....."  

Plutselig begynte han å si til meg "Psykologen har sagt at jeg tenner og blir gæren om den fotballen kommer for nærme"(vi satt og så en kamp).

Han som hadde vært så rolig og verbal, ble til en medisinert brannfakkel.... En fare for andre....


INGOGNITIV(2012) av Marius Sørvik, minner meg om denne saken....

På meg er protagonisten en ung gutt med problemer rundt seg....  Man kan si at filmen ikke er ferdigsydd - at den er et virvar av scener som ikke henger sammen...

Men nettopp HER er det at denne filmen blir viktig:

Den er laget av en 18-åring - OM en 18-åring-----  Ingen vet bedre om hvordan er 18-åring er enn han som lever midt oppe i det!

Hvor mange andre 18-åringer har laget en film om dette tema eller spillefilm i det hele tatt?
Når godt voksne lager film om tematikken, blir det ofte en forherligelse eller syting om svunnen tid...

INKOGNITIV er ingen av delene, men et edruelig collage av en ung gutts kamp for verdighet, selvstendighet og selvrealisering....

Mathias Augestad Ambjør har blitt Marius Sørviks talsmann i denne filmen... Han er farlig lik sin regissør til tider og han viser et skuespillertalent som absolutt det burde bli tappet mer av.

"Markus"(Mathias) får "veiledning" i alle retninger, men det demrer for ham at han selv må finne løsningene på hvordan han skal leve livet sitt.... 

Som 18-åring har han ikke lett for å se hvordan livet og alle scenene i det henger sammer.....

Han ser ingen kontunuitet - ingen lange linjer som gjør at han får en oppklaring eller forståelse på hvordan hans verden henger - eller burde - henge sammen....

Det er HER Marius Sørvik seirer da han viser dette for seeren...

Han tvinger oss til å bevitne herlige tablåer som alene er vakre... "Men hvor er begynnelsen? Hvor er avslutningen?"

"Hva var meningen med scenen?"

Ja hva ER meningen med livets mange scener?

Jo vi setter dem sammen - også ser vi at - jo - dette - det er DETTE som er livet.....

Livet er full av overraskelsesmomenter og en skal ha tunga rett i munnen for å takle det....

Etter mange år får Mennesket erfaring, roer seg ned og vet at - jo - livet går videre....

Men dette er historien om en gutt på 18... som ikke har den erfaringen.... som har voksenpersoner rundt seg som heller ikke helt takler livets mange scener....

Så han overlates til seg selv og sine egne tanker...

FLOTT gjort Marius! Flott at du viser så mye av deg selv så nakent og ekte....

Og stor takk til Mathias Augestad Ambjør - som til de grader makter å vise sin regissørs hensikt - og gir "Markus" kjøtt og blod!


Marius Sørvik og Wenche Foss under innspillingen av hans første film - "Utpressing for nybegynnere"

lørdag 15. desember 2012

søndag 11. november 2012

FLAUT NILS GAUP! Om Reisen til Julestjernen

FLAUT NILS GAUP!

Idag så William Brovold og jeg den etterlengtende 2012-versjonen av "Reisen til Julestjernen".....

Og la oss bare hoppe idet! Replikkene sitter like dårlig som en gjennomkjøring av en teaterforestilling leeeeeeeeeenge før kost og mask! Dette har blitt en nasjonalhelligdom av scene og film(1976)...

Men dette er flaut. Jeg leser at det ble holdt auditions i en rekke byer for Sonja
-rollen, men det er IKKE Vilde Zeiners sin skyld at ikke Herr Gaup hadde bedre replikkinstruksjon eller analyse av Sonja-rollen med og for henne... Der Judy Garland var en levende, søkende, redd, tapper og ekte Dorothy Gale i The Wizard of Oz 1939, lar Nils Gaup Vilde totalt i stikken. Replikkene faller på stengrunn gang på gang på gang.....





Det er HAN som må ta ansvar! Ikke la unge debutanter lide på denne måten? Hvordan kan HUN ta ansvar for at ikke regissøren og hans medarbeidere ikke gjør jobben sin? Han skulle latt en dreven skuespiller på 12 få gjøre jobben og de er det mange av i Norges land.

Hun er ikke hjulpet av at regissøren ikke tar mer hensyn til hennes kolleger.... Jeg ble målløs av hvor dårlige alle er unntatt Jakob Oftebro, Agnes Kittelsen, Anders Baasmo Christensen, Eilif Hellum Noraker og Sofie Cappelen....

Men til gjengjeld har de minimal tid å spille på.....

Å sammenlikne dette med den åpne 1976-versjonen(åpnet til det BEDRE) er majestetsfornærmelse....

Julestjernen selv blir til en liten fotnote, både på scene og i 1976 hadde den en mer sentral rolle...

Enkelte scener fra skogen ser ut som var tatt opp i Slottsparken og mange scener er simpelthen for mørke.... hadde man ikke råd til lyssetting????

Høydepunkter er Sonjas ferd med Nordavinden, juletresekvensen få enkelte utendørsbilder....
 
Traileren er bedre enn selve filmen...... Et annet pluss er Kjell Nordstrøms kostymer:-)


 
Hva hendte med den Nils Gaup som ga oss Veiviseren, Hodet over vannet, Deadline Torp og Kautokeino-opprøret???? Du var ikke helt heldig med Håkon Håkonsen i 1990 heller, så du burde kanskje la andre ta for seg barn- og ungdomssjangeren....

tirsdag 30. oktober 2012

Obaidullah Safi KOM HJEM!!!!!!

Jeg håper og ber om at Verden fordømmer Norge for utkastelsen av Obaidullah Safi! Å komme med at "han nok ikke er homofil nok" for så å sende den homofile ativisten tilbake til Afganistan - er barbarisk, kvalmende og IKKE verdig en nasjon jeg hittil har vært stolt av å kalle mitt hjemland!

Vi - lille Norge - liker å tro vi har meget å lære resten av verden når det gjelder demokrati og nestkjærli...
ghet! Og vi bruker særlig 22 juli som referanse....

Nå har vi gitt fredsprisen til EU, latt terroristen få bedre behandling enn en stakkar på sitt første NAV-møte; og som en god dessert kasta vi ut Obaidullah Safi------

Jeg gråter aldri så å si-------- nå renner bare tårene og avmakten piner meg......

Vi må få gutten tilbake og VI MÅ IKKE LA DETTE FORTSETTE
 
 
JEG skammer meg over de ansvarlige og spent på reaksjonen deres om guttens skjebne blir fatal!


Da hjelper det ikke med kvasiforklaringer.... ja vi ble et bedre og et mer samlende folk etter 22. juli.
 

mandag 29. oktober 2012

 
Lille Johnny på 9 år fra Risør er veldig nysgjerrig som alle andre
gutter på hans aldre. Han hadde hørt ganske mye om dette med sex av de
andre gutta, og lurte på hvordan det egentlig foregikk.

For å få svar
på dette, bestemte han seg for å spionere på søsteren sin og kjæresten
hennes, når de møttes på rommet hennes om kvelden. Dagen etter
fortalte lille Johnny til en kompis hva han hadde sett:

«Jeg lurte meg
inn på rommet til søsteren min, som lå og sov, og satte meg bak den
største gardinen.Det gikk en stund, så banket det på døra. Søsteren
min våknet og åpnet døra og slapp inn kjæresten sin.De satt en liten
stund og pratet, så slukket han nesten alle lampene, og begynte å
klemme og kysse henne. Jeg tror hun holdt på å bli syk, for ansiktet
hennes ble så rart.

Han syntes visst også det, for han tok hånden
under blusen hennes for å kjenne på hjertet, slik doktoren gjør, men
han var nok ikke like flink som doktoren. Det så ut som han hadde
problemer med å finne hjertet. Jeg tro han også holdt på å bli syk,
for begge satt urolig og var helt andpustne. Den andre hånden hans må
ha vært kald, for han tok den under kjolen hennes.

Søsteren min ble
bare verre av det. Hun begynte å stønne og sukke, og vred seg så hun
nesten veltet sofaen. Det var da feberen kom. Jeg vet det var feber,
for søsteren min sa hun følte seg så heit. Til slutt fikk jeg vite hva
som gjorde dem så syke. Det var en stor ål som hadde kommet seg ned i
buksene på kjæresten hennes, og så bykset den frem. Den var minst 25
cm. Jeg sverger!

Han holdt den fast for at den ikke skulle stikke av.
Søsteren min ble helt redd da hun så den, så hun begynte å rope på
Gud. Og så sa hun at det var den største hun hadde sett. Men søsteren
min ble med ett modig, og prøvde å drepe den ved å bite hodet av den.
Plutselig gurglet hun og slapp taket. Jeg tror den må ha bitt henne.
Etterpå tok hun tak i den med begge hender og holdt den stødig mens
kjæresten hennes tok opp en munnkurv som han tredde ned over ålen.

Hun
hjalp til med å ligge oppå ålen, som basket som bare det. Søsteren min
begynte å stønne og vri seg, og de veltet sofaen. Jeg trodde de ville
drepe den ved å holde den mellom seg. Etter en stund sluttet ålen å
baske, og søsteren min og kjæresten hennes sukket lenge. Han reiste
seg, og jeg så at de hadde drept den. Jeg vet den var død fordi den
bare hang der, og noe av innmaten var utenfor.

Søsteren og kjæresten
hennes var trøtte etter kampen, men de kom snart til live igjen, for
han begynte å klemme og kysse henne igjen. Jeg antar åler er som
katten, den har flere liv. Denne gange prøvde de å drepe ålen ved at
søsteren min satte seg oppå den, og nesten etter 25 minutters kamp,
var ålen ordentlig død.

Jeg vet at den var ordentlig død denne gangen,
for jeg så at kjæresten flådde den, og suste skinnet ned i do etterpå…

:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
En eldre mann, som etter 60 års ekteskap aldri har kranglet med sin kone, blir spurt om hvordan han har kunnet unngå det i så lang tid. Han svarer:- På bryllupsreisen dro vi på ridetur i Jotunheimen på hver vår dølahest.
Mens vi red der og nøt synet av naturen, snublet plutselig hesten til min kone, og hun sa : " Det var en."
Etter en stund snublet hesten igjen, og min kone sa :"Det var to." Etter ytterligere en time snublet hesten nok en gang. Min kone sa : "Det var tre", steg av hesten,
tok fram en pistol og skjøt den i hodet.
Jeg ble vill og skjelte henne ut. Hun hørte på uten å si et ord.
Da jeg var ferdig, sa hun : "Det var en....."...;-))
;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;
Hvordan får du kona di til å skrike når du knuller?
Du ringer og foteller hva du driver med"*Hvordan vet du at din kone er død?
Sexen er som før, men oppvasken hoper seg opp
*
Sønnen: "Pappa - hva er en klitoris?"
Pappa: "Du skulle spurt meg igår, da hadde jeg det på tunga"
*
Hvem er kåtest av en nekrofil og en pedofil?
Den nekrofile fordi han er er dødskåt, mens den pedofile er småkåt
*
Hva får du om du krysser en hore og en pitbull?
Din siste blowjobb
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::

Min underbara flickvän och jag hade varit tillsammans i nästan 2 år när jag friade till henne och hon tackade ja.

Det fanns tyvärr ett litet problem! Problemet var hennes vackra och sexiga yngre syster. 22 år, bar alltid tajta, sexiga kläder och var oftast utan bh. Hon böjde sig ofta fram när hon var nära mig, och jag fick alltid se mer än jag än som kanske är lämpligt av hennes privata delar. Ja

g blev snabbt helt säker på att det var helt medvetet, hon gjorde det aldrig i närheten av någon annan.
En dag ringde lillasystern och bad mig komma över för att se över bröllopsinbjudningarna. Hon var ensam när jag kom dit, och hon viskade till mig att hon hade känslor och längtan för mig som hon inte kunde komma över. Hon sa att hon ville älska med mig bara en gång innan jag gifte mig och tillägnade mitt liv till hennes syster.

Jag var i chock, och kunde inte säga ett ord. Hon sa. Jag går upp till sovrummet, och om du vill ha en sista vild svängom, följ med upp och ta mig.

Jag var som förstenad när jag såg henne gå uppför trapporna. När hon kom ända upp drog hon av sig trosorna och kastade dem nedför trapporna mot mig. Jag stod där förstenad en kort stund, sen vände jag om och sprang rakt mot ytterdörren. Jag öppnade dörren och sprang vidare mot min bil.

Men gissa vad, hela min blivande familj stod där ute och klappade händerna.

Med tårar i ögonen kramade min styvfar mig och sa Vi är verkligen glada att du har klarat vårt lilla test... Vi kunde inte önska en bättre man till vår dotter. Välkommen till familjen!

Och sensmoralen i den här historien är: Förvara alltid dina kondomer i bilen. ;)
:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Da mine foreldre endelig skjønte at jeg var blitt kidnappet, handlet de raskt. De leide ut rommet mitt.
:::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Detektimen er det eneste programmet der de døde er med og liver opp.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
På ett punkt er vi litt uenige. Jeg vil ha stort kirkebryllup med blomster og brudepiker og stort, dyrt selskap. Han vil heve forlovelsen.
::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::::
Hvorfor Michael Jackson ringte til Boys II Men?
Han trodde det var et lånefirma!

torsdag 25. oktober 2012

Som liten ble jeg  LIVREDD da jeg så NRKs "Farlig yrke" 1976 med Helmer og Sigurdson.... unge blonde sekretærer ble druknet av en seriemorder - her ser dere første offer - "Benedicte Holst" - spilt av JUNI DAHR! Er det noe rart jeg ble redd???

Glemmer aldri den scenen hvor en gutt ror i en båt med faren og snakker om det finnes haier der(eller hvaler)..... så "der ligger det en jente...."   faren lener seg over og der ligger en ung vakker jente på bunnen og ser opp - LIVREEEEEEEEEEEED!!!

 


Unn Vibeke Hol som MayBritt Berg


 
 
Håper den kommer på dvd:-)

tirsdag 16. oktober 2012

Today my heart goes out to the soul of Rasmus Rasmussen of the Faroe Islands. Some days ago he committed suicide! In 2006 he was mobbed in his hometown and the police led a reluctant investigation. The Faroe Islands lead a strict conservati...
ve policy and when they introduced an anti-discrimination law concerning homosexuals; the chuch flagged half mast.....

They are equally simple minded to women`s rights and I must say that I am ashamed of being a Nordic brother to them at this moment!

But hey - who am I to say? Jagland gave the Peaceprize to the EU! I bet they are saluting in Madrid and Athens

tirsdag 14. august 2012

DERE LYTTER IKKE TIL FOLKET DERE ER SATT TIL Å TJENE! TILLITEN ER BORTE! GÅ! LA ANDRE KOMME TIL!

Det faktum at politimesteren i Buskerud og vår egen statsministerer velger å bli sittende er et hån mot de overlevende, pårørende, de som tapte sine liv OG det norske folk. Glemmer aldri stabssjef Johan Fredriksens uttalelser i august: "Vi ...
lever i et demokrati, i et åpent samfunn og det betyr at man har ressurser som er tilpasset det! Hadde man hatt ressurser til å sette på alle tenkelige gjøremål i initialfasen her, så hadde vi levd i et TOTALITÆRT samfunn og det gjør vi altså ikke!!"

11. august skrev jeg i bloggen min som et svar på dette:
Det er her jeg setter foten ned!!

Å sikre, redde og beskytte sivile, bygninger og stat er politiets, sikkerhetspolitiets og militærets oppgave!!! Det å tenke ut mulige terrormål - ta sikte for katatrofe og terrormål - det å tenke ut løsninger da - DET er oppgaven deres!!

Vi bor i et langstrakt land! Det må aldri glemmes! Vi kjenner vår natur og de utfordringer den besitter....... Krise- og terrorenheter må være stasjonert slik at en får hjelp utover det ganske land på relativt kort tid! Ikke la slike dødstall komme igjen! Ta oppgaven deres på alvor!

Jeg bor i Oslo sentrum og i år smalt det ei "bombe" i Homansbyen i rumjula rett ved der jeg bor; en mann ble skutt på kloss hold på Bislett i sommer og så har vi 22. juli... IKKE kom å fortell meg at vi skal føle trygghet når slike uttalelser kommer og at volden har øket i omfang!!

"Ja vi vil ha mer demokrati og åpenhet! Men vi skal ikke være naive!" Stoltenberg rett etter terroren.

NEI det SKAL VI IKKE!

Men dere har et ansvar på å ta VARE på oss!! Det gjør meg ingenting om dere går rundt med våpen i gatene - tror det vil skape trygghet! Vi kan aldri mer ha tanken "at det kan ikke skje hos oss".... Som samfunn har vi ikke lov til det!

Jeg er mektig irritert over av vi tror vi har et bedre demokrati enn andre! Vi må slå ned på den selvgode tonen!

Hvordan i all verden kan du Fredriksen si at land som tenker langsiktig, har sine planer og UTRETTER dem ved kriser - har totalitære styrer??? Hvordan tør du???

Jeg vil ha frihetsfølelsen og tryggheten tilbake i min kjære by!!!

Idag 13.8 2012 - ett år etter:


Nå får vi LYTTE til kommisjonens konkluderinger og ikke bare "lære", men RYDDE opp i rekkene! DET er å ta ansvar! Lytt også til x antall pårørende og overlevende...... føler meg bare nummen.... mine og andres uttalelser er som å skvette vann på gåsa.... preller bare av....

14.8 2012:
Foreldre skriker og sørger over sine barn! Barn som kunne vært reddet! Vær så VOKSNE at dere tar ansvar og lar NYE ledere komme til!

Nå har vi - som skrevet andre steder - vært flere som har kritisert håndteringen av 22 . juli....   HVORFOR var det ikke MULIG å innrømme feil?

Norge har i flere tiår vært på barrikadene for Midtøsten og store deler av andre kontinenter! Vi har gjort det bra! Vi har en dårlig selvtillit som en liten nasjon og vil vise at vi er gode og helst BEDRE enn alle andre!

Nå er tiden MILDT sagt kommet for å se at vi har NOK i feie for her hjemme!!!!

BRUK KOSTEN!

mandag 23. juli 2012

MINNEKONSERTEN 2012 - Vel......

MINNEKONSERTEN 2012:


Altfor tidlig nektet politiet folk å komme inn.... leste det var kun 50 000 der igår.... ifjor var det 200 000,,,,,, altfor mange trasket hjem,,,,, for oss som var der var det alt for mange innslag av video - lyden druknet i sammenlikning til det som skjedde på scenen.... til tider var ordene altfor sminket, klisjefylte og sentimentale.... best ut kom vår ordfører - også ha...n på video....

Artistene var langt fra minneverdige og var preget av selvpålagt verdighet..... Ble flau over mange av kommentarene fra programleder når en tenker på hvordan mange av oss har behandlet rom-folket siste ukene.... FAEN SÅ SJØLVGODE ER VI!!!

Redningen ble The Boss og Lillebjørn Nilsen......

Og "Til ungdommen"??? Den druknet i et pompøst arrangement ingen kunne synge til....

Det var leit.... for det var DEN jeg ville være med på nå.... NÅ

torsdag 28. juni 2012

LA OSS HELLER KALLE OSS STOLTE!!!!!!




Jeg klarer aldri å like uttrykker som går på "skeiv" uke - "skakk" helg eller liknende.... jeg er STOLT og GLAD for at jeg er HOMSE - ingenting skeivt med det!?

Skeivt for meg og ifølge definisjon - skakk - motsatt av rett... Med andre ord - IKKE NORMAL - eksempel er komme skjevt ut -
få en dårlig start, havne feil....

Hvordan i all verden kan flere av mine "søstre og brødre" omfavne slike definisjoner?

Vi har eksistert siden tidenes morgen - vi er endel av helheten... Med andre ord - er så ABSOLUTT på normalen!!!

La meg foreslå at vi kan fornorske PRIDE-utrykket og kalle det "VÆR STOLT-uka":-))

Ja for jeg er STOLT at jeg er den jeg er og at jeg lever i et samfunn som respektererer den jeg er...

Hadde jeg vært ungdom og på vei ut av skapet hadde jeg vært betenkt for dette fordømmande SKEIVE maset....

har en ungdom lyst til å komme ut vil han/hun absolutt ikke komme ut som noe så stigmatiserende som SKEIV!!

NEI - STOLT - STOLT - STOLT er ordet!!!

lørdag 28. april 2012

Sonja Henie in her last movie at Fox - WINTERTIME 1942(released 1943)

By 1942 Sonja Henie made two more films for Fox....

Darryl F Zanuck(head of Fox) and Sonja hated each others guts and he was so sure he was making his last film with her, when Sun Valley Serenade 1941 became a box-office champion:-)

He had even sold the icerink to Republic, so they had to freeze a smaller dancing area for her last two films.

Thus her space in both Iceland and Wintertime 1942 are relatively smaller than in the other films...

But why didn`t they connect? Well for starters, Sonja was an athlete and had finished her celebrated career in the world of sports... It had made her a tough cookie....  

Zanuck had rised from screen writing to become a producer who eventually became head of 20th Century in 1933 -  bought out Fox 1935 - which in turn became a new studio - 20th Century-Fox....

They looked for new talent and stars of their own and Sonja was already a supertar of the ice...

He tried to let her do a featured part..... No no no---- she wouldn`t have it.... why should she? Carry the burden of other stars? She was already a legend in her own time....

Eventually he relented and gave her a leading lady contract, but she was used to getting her way---- and so was he.....

Even so... back to focus....

Sonja turned her best skating and best acting performances in Sun Valley, Iceland and especially Wintertime...

In this one her comic timing shines through the whole picture.... she is relaxed and in this she shows an actress at work.

Her skating is also at her best... artistic.... and really showcases her as Queen of The Ice:-)

mandag 16. april 2012

Norske Olaus Abelseth forteller om hvordan han overlevde på TITANIC 1912

Day 13 - May 3, 1912

Testimony of Olaus Abelseth

(Testimony taken separately before Senator William Alden Smith, chairman of the subcommittee.)
(The witness was sworn by Senator Smith.)
Senator SMITH.
How old are you?
Mr. ABELSETH.
Twenty-six years of age in June.
Senator SMITH.
Did you sail on the Titanic?
Mr. ABELSETH.
Yes.
Senator SMITH.
From what port?
Mr. ABELSETH.
From Southampton.
Senator SMITH.
Where had you been?
Mr. ABELSETH.
I had been in Norway. I left here last fall.
Senator SMITH.
Where do you live now?
Mr. ABELSETH.
My home is in South Dakota, where I have my homestead.
Senator SMITH.
I wish you would tell the reporter when you first knew of this collision, and what you did, and where you were in the ship. I believe you were a steerage passenger?
Mr. ABELSETH.
Yes, sir.
Senator SMITH.
In the forward part of the ship?
Mr. ABELSETH.
Yes. I was in compartment G on the ship.
Senator SMITH.
Go ahead and tell us just what happened.
Mr. ABELSETH.
I went to bed about 10 o'clock Sunday night, and I think it was about 15 minutes to 12 when I woke up; and there was another man in the same room - two of us in the same room - and he said to me, "What is that?" I said, "I don't know, but we had better get up." So we did get up and put our clothes on, and we two went up on deck in the forward part of the ship.
Then there was quite a lot of ice on the starboard part of the ship. They wanted us to go down again, and I saw one of the officers, and I said to him: "Is there any danger?" He said, "No." I was not satisfied with that, however, so I went down and told my brother-in-law and my cousin, who were in the same compartment there. They were not in the same room, but they were just a little ways from where I was. I told them about what was happening, and I said they had better get up. Both of them got up and dressed, and we took our overcoats and put them on. We did not take any lifebelts with us. There was no water on the deck at that time.
We walked to the hind part of the ship and got two Norwegian girls up. One was in my charge and one was in charge of the man who was in the same room with me. He was from the same town that I came from. The other one was just 16 years old, and her father told me to take care of her until we got to Minneapolis. The two girls were in a room in the hind part of the ship, in the steerage.
We all went up on deck and stayed there. We walked over to the port side of the ship, and there were five of us standing, looking, and we thought we saw a light.
Senator SMITH.
On what deck were you standing?
Mr. ABELSETH.
Not on the top deck, but on - I do not know what you call it, but it is the hind part, where the sitting room is; and then there is a kind of a little space in between, where they go up on deck. It was up on the boat deck, the place for the steerage passengers on the deck. We were then on the port side there, and we looked out at this light. I said to my brother-in-law: "I can see it plain, now. It must be a light."
Senator SMITH.
How far away was it?
Mr. ABELSETH.
I could not say, but it did not seem to be so very far. I thought I could see this mast light, the front mast light. That is what I thought I could see.
A little while later there was one of the officers who came and said to be quiet, that there was a ship coming. That is all he said.
He did not say what time, or anything. That is all he said. So I said to them, we had better go and get the lifebelts, as we had not brought them with us. So my cousin and I went down to get the lifebelts for all of us. When we came up again we carried the lifebelts on our arms for a while.
There were a lot of steerage people there that were getting on one of these cranes that they had on deck, that they used to lift things with. They can lift about two and a half tons, I believe. These steerage passengers were crawling along on this, over the railing, and away up to the boat deck. A lot of them were doing that.
Senator SMITH.
They could not get up there in any other way?
Mr. ABELSETH.
This gate was shut.
Senator SMITH.
Was it locked?
Mr. ABELSETH.
I do not know whether it was locked, but it was shut so that they could not go that way.
A while later these girls were standing there, and one of the officers came and hollered for all of the ladies to come up on the boat deck. The gate was opened and these two girls went up.
We stayed a little while longer, and then they said, "Everybody." I do not know who that was, but I think it was some of the officers that said it. I could not say that, but it was somebody that said "everybody." We went up. We went over to the port side of the ship, and there were just one or two boats on the port side that were lost. Anyway, there was one. We were standing there looking at them lowering this boat. We could see them, some of the crew helping take the ladies in their arms and throwing them into the lifeboats. We saw them lower this boat, and there were no more boats on the port side.
So we walked over to the starboard side of the ship, and just as we were standing there, one of the officers came up and he said just as he walked by, "Are there any sailors here?"
I did not say anything. I have been a fishing man for six years, and, of course, this officer walked right by me and asked: "Are there any sailors here?" I would have gone, but my brother-in-law and my cousin said, in the Norwegian language, as we were speaking Norwegian: "Let us stay here together." I do not know, but I think the officer wanted some help to get some of these collapsible boats out. All he said was: "Are there any sailors here?" I did not say anything, but I have been used to the ocean for a long time. I commenced to work on the ocean when I was 10 years old with my dad fishing. I kept that up until I came to this country.
Then we stayed there, and we were just standing still there. We did not talk very much. Just a little ways from us I saw there was an old couple standing there on the deck, and I heard this man say to the lady, "Go into the lifeboat and get saved." He put his hand on her shoulder and I think he said: "Please get into the lifeboat and get saved." She replied: "No; let me stay with you." I could not say who it was, but I saw that he was an old man. I did not pay much attention to him, because I did not know him.
I was standing there, and I asked my brother-in-law if he could swim and he said no. I asked my cousin if he could swim and he said no. So we could see the water coming up, the bow of the ship was going down, and there was a kind of an explosion. We could hear the popping and cracking, and the deck raised up and got so steep that the people could not stand on their feet on the deck. So they fell down and slid on the deck into the water right on the ship. Then we hung onto a rope in one of the davits. We were pretty far back at the top deck.
My brother-in-law said to me, "We had better jump off or the suction will take us down." I said, "No. We won't jump yet. We ain't got much show anyhow, so we might as well stay as long as we can." So he stated again, "We must jump off.," But I said, "No; not yet." So, then, it was only about 5 feet down to the water when we jumped off. It was not much of a jump. Before that we could see the people were jumping over. There was water coming onto the deck, and they were jumping over, then, out in the water.
My brother-in-law took my hand just as we jumped off; and my cousin jumped at the same time. When we came into the water, I think it was from the suction - or anyway we went under, and I swallowed some water. I got a rope tangled around me, and I let loose of my brother-in-law's hand to get away from the rope. I thought then, "I am a goner." That is what I thought when I got tangled up in this rope. But I came on top again, and I was trying to swim, and there was a man - lots of them were floating around - and he got me on the neck like that (illustrating) and pressed me under, trying to get on top of me. I said to him, "Let go." Of course, he did not pay any attention to that, but I got away from him. Then there was another man, and he hung on to me for a while, but he let go. Then I swam; I could not say, but it must have been about 15 or 20 minutes. It could not have been over that. Then I saw something dark ahead of me. I did not know what it was, but I swam toward that, and it was one of those collapsible boats.
When we jumped off of the ship, we had life preservers on. There was no suction from the ship at all. I was lying still, and I thought "I will try to see if I can float on the lifebelt without help from swimming," and I floated easily on the lifebelt.
When I got on this raft or collapsible boat, they did not try to push me off and they did not do anything for me to get on. All they said when I got on there was, "Don't capsize the boat." So I hung onto the raft for a little while before I got on.
Some of them were trying to get up on their feet. They were sitting down or lying down on the raft. Some of them fell into the water again. Some of them were frozen; and there were two dead, that they threw overboard.
I got on this raft or collapsible boat and raised up, and then I was continually moving my arms and swinging them around to keep warm. There was one lady [Rhoda Abbott] aboard this raft, and she got saved. I do not know her name. I saw her on board the Carpathia, but I forgot to ask her name. There were also two Swedes, and a first class passenger - I believe that is what he said - and he had just his underwear on. I asked him if he was married, and he said he had a wife and a child. There was also a fireman named Thompson on the same raft. He had burned one of his hands. Also there was a young boy, with a name that sounded like Volunteer. He was at St. Vincent's Hospital afterwards. Thompson was there, too.
The next morning we could see some of the lifeboats. One of the boats had a sail up, and he came pretty close, and then we said, "One, two, three"; we said that quite often. We did not talk very much, except that we would say, "One, two, three," and scream together for help.
Senator SMITH.
Was this collapsible boat that you were in filling with water?
Mr. ABELSETH.
There was water on the top.
Senator SMITH.
Were you on the top of the overturned collapsible boat?
Mr. ABELSETH.
No. The boat was not capsized. We were standing on the deck. In this little boat the canvas was not raised up. We tried to raise the canvas up but we could not get it up. We stood all night in about 12 or 14 inches of water on this thing and our feet were in the water all the time. I could not say exactly how long we were there, but I know it was more than four hours on this raft.
This same boat I was telling about -
Senator SMITH.
The sailboat?
Mr. ABELSETH.
Yes; when the Carpathia came she was picked up. There were several boats there then. It was broad daylight and you could see the Carpathia. Then this boat sailed down to us and took us aboard, and took us in to the Carpathia. I helped row in to the Carpathia.
Senator SMITH.
Did you see any icebergs on that morning?
Mr. ABELSETH.
We saw three big ones. They were quite a ways off.
Senator SMITH.
I want to direct your attention again to the steerage. Do you think the passengers in the steerage and in the bow of the boat had an opportunity to get out and up on the decks, or were they held back?
Mr. ABELSETH.
Yes, I think they had an opportunity to get up.
Senator SMITH.
There were no gates or doors locked, or anything that kept them down?
Mr. ABELSETH.
No, sir; not that I could see.
Senator SMITH.
You said that a number of them climbed up one of these cranes?
Mr. ABELSETH.
That was on the top, on the deck; after they got on the deck. That was in order to get up on this boat deck.
Senator SMITH.
Onto the top deck?
Mr. ABELSETH.
Onto the top deck; yes. But down where we were, in the rooms, I do not think there was anybody that held anybody back.
Senator SMITH.
You were not under any restraint? You were permitted to go aboard the boats the same as other passengers?
Mr. ABELSETH.
Yes, sir.
Senator SMITH.
Do you think the steerage passengers in your part of the ship all got out?
Mr. ABELSETH.
I could not say that for sure; but I think the most of them got out.
Senator SMITH.
Did that part of the ship fill rapidly with water?
Mr. ABELSETH.
Oh, yes; I think that filled up; yes. There was a friend of mine told me that he went back for something he wanted, and then there was so much water there that he could not get to his room.
Senator SMITH.
Were the three relatives of yours from Norway lost?
Mr. ABELSETH.
Yes; they were lost.
Senator SMITH.
You never saw them after you parted from them at the time you spoke of?
Mr. ABELSETH.
No, sir.
Senator SMITH.
Do you know how many people there were in that lifeboat that you were in?
Mr. ABELSETH.
I could not say for sure; but there must have been 10 or 12. They got saved off this raft. There was one man from New Jersey that I came in company with from London. I do not know what his name was. I tried to keep this man alive; but I could not make it. It was just at the break of day, and he was lying down, and he seemed to be kind of unconscious; he was not really dead, and I took him by the shoulder and raised him up, so that he was sitting up on this deck.
Senator SMITH.
He was sitting on a seat?
Mr. ABELSETH.
He was just sitting down right on the deck. I said to him, "We can see a ship now. Brace up." And I took one of his hands and raised it up like that (illustrating), and I took him by the shoulder and shook him, and he said, "Who are you?" He said, "Let me be. Who are you?" I held him up like that for a while, but I got tired and cold, and I took a little piece of a small board, a lot of which were floating around there, and laid it under his head on the edge of the boat to keep his head from the water; but it was not more than about half an hour or so when he died.
Senator SMITH.
That is all. We are very much obliged to you.

søndag 15. april 2012

På Henie-Onstad senteret 14. april og feiret Sonja Henies 100 års jubileum:-)








med Anna Bache-Wiig


Da Hollywood kom til Norge!

Jepp det høres kanskje plumpt ut for deg kjære leser.... men fra da jeg kom opp bakken til Henie-Onstad senteret og ble møtt med festkledde mennesker foran en 30talls automobil, musikk korps og unge jenter stående med skøyter på iskubber.... da skjønte jeg dette ville bli minneverdig!

Min date for aftenen var vakre Karin Mustvedt-Plüss og DER stod hun.... i fremste rekke og fikk med seg alt.... jeg gikk forsiktig bak henne og sa hei.... da sa en dame "så DU er Sebastian?". Da kom det frem hun var damen bak høstens musical om Sonja og at de hadde sett youtubefilmene mine om Sonja og at jeg burde være der hehe....

Så ble vi ønsket velkommen av senterets leder og vi minglet med ambassadører, kjendiser og politikere... men viktigst av alt; MENNESKER som satte og setter pris på jubilanten!

Etter taler på norsk og engelsk ble det omvisning i jubileumsutstillingen og Karin og jeg gikk berserk over alle filmbildene.... KUNSTEN??? Hallo - vi så jo bilder av både Constance Bennett og John F Kennedy....

Plutselig var jeg sammen med Blomster Finn og han lurte på om jeg hadde hatt en finger med i spillet hehehe....Ved maten satte vi oss sammen med ham og han fortalte fine historier om deg Jan Thorsen.... hvilken kunnskaper du har, at han aldri ville dratt til Paris uten din veiledning og at ALT du foretok deg kunne du til fingerspissene.... "Ja vi så opp til han og søstra da vi var unge"... "Han var så flink på kunstløp".....
Deretter ble det polonese og Ginger og Fred svingte seg til IN THE MOOD godt hjulpet av et flott storband orkester....
Det ble mange givende samtaler med folk, men høydepunktet fra talerne var fra min lille nye venn Anna Bache-Wiig......
Kveldens høydepunkt var av kjøtt og blod: Min kjære Karin! For en DAME AV KLASSE å ha med seg på denne kveld! DU PYNTET DEN YTTERLIGERE:-)