De første bildene er fra Oslo og fra diverste mobiler og newsreels.... Jeg føler at det snører seg sammen i brystet... tankene går til Muffen og hva jeg opplevde den dagen,,,,
Så kommer vi til Utøya og temmelig raskt blir jeg nesten stenkald innvendig....
Hva er dette for noe?
En dårlig amatørfilm?
De første 10-15 minuttene er så pinlige at jeg vrir meg i stolen.... Ungdommene prøver å agere "kult", "avslappet" og jeg vet ikke hvor mange ganger "serr"(for seriøst) blir uttalt.....
Protagonisten får tidlig personkarakteristikker som snusfornuftig og evner som en Florence Nightingale...... og blir derfor for meg en irriterende person....
De første skuddene kommer og flukten til Storsalen er godt gjenskapt....
Så kommer ferden videre.....
Det er da det hele faller sammen....
Hovedpersonen ser hele tiden føtter som springer.... Ungdommer som springer.....kuler som drønner bare sjeldent like ved henne...
Men hun og hennes kamerater er aldri i direkte fare.....
Fokus er også kun rettet mot henne,,,
For meg hadde denne filmen fungert mye bedre hvis den hadde tatt for seg flere skjebner og vist en mer kollektiv redsel for hvor liten flekk de redde ungdommene befant seg på.....
Filmen skulle også vist mer hvor isolert og hvor liten Utøya er.... Her virker øya relativt stor....
Vi får ingen bilder av "Hvor springer vi nå? Han er rett bak oss....."
Vi får aldri scener hvor drapsmannen er rett i helene på dem.....
Jeg har lest et sted at en av de overlevende mente det var mye verre i virkeligheten..... Jeg må nok innrømme jeg forstår henne etter å ha sett dette.....
Enkeltscener er gode.....
Da de får informasjon om at det er politiet som skyter, så er vantro og redsel bra karakterisert.... Men istedet for å fyre opp videre på temperatur og angst lar regissør Poppe det gli heller raskt ut igjen......
Den lille jenta som forteller at mamma`n heter Torill har filmens beste scene.... For et skuespillertalent.....
Detsamme må sies om den lille gutten som venter på storebror i sjokktilstand....
Scenen hvor terroristen muligens vandrer ved siden av teltet til hovedpersonen er også bra gjenskapt....
Men den berømte pustingen hans som mange hørte da de spilte døde er ikke tatt med.....
Det er så mange dokumenterte redselsscener som har blitt forbigått i stillhet.....
Da tenker jeg også på helikopteret som ungdommene ser, men som viser seg å være fra NRK og ikke politiet....
De siste scenene er også gode, men som et filmprodukt er ikke dette bra nok.....
Vi har alle sett så mange klipp fra redningsoperasjonene..... vi har lest så mange beretninger om hva de overlevende gikk igjennom.... Jeg har selv møtt noen siden og alt overgår hva denne filmen inneholdt....
Skal du vise terror så må du vise det .... ikke sminke det eller ikke våge å gå inn i marterien fordi den er så grusom....
Denne filmen vil nok aldri stå alene.... det vil komme flere....
Jeg må si jeg har tenkt endel på denne filmen.... Er det slik at visse filmer tar for seg en tematikk og da er det umulig eller ulovlig å kritisere den?
Det er som å banne i kirken?
Her hadde Poppe til de grader muligheter til å lage et pulserende drama også makter han det utrolige å gjøre noe tamt og tannløst over det hele?
Dette produktet er til de grader overvurdert, men tematikken må aldri glemmes.....
Så i det henseendet er den et greit supplement....
Dette var kun en liten - og fiktiv - beskrivelse av denne dagen....
La oss håpe det kommer flere og med en annen fokus.....
(C)23/3 2018 by Henning Sebastian Jahre
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar